Tjini Sport Travel Blog

Vanligvis har jeg ikke skrevet noe fra noen turer der det ikke har vært innslag av fotballkamper, men denne gang blir det et unntak. Vi får si at Tjini Sport Travel utvikler seg. Men alibiet denne gang var at fotballen denne gang bestod av trening nesten hver dag. Totalt var vi 3 uker på Sardinia. 2 uker i Alghero før vi reiste rundt en uke. De første 2 ukene var vi sammen med broren til Rita – Arne og hans familie – ofte kalt family two. Det kanskje unødvendig å si at vi er familiy one. Algehro var et flott bekjentskap, spesielt gamlebyen var fin. Strendene var fine, spesielt hvis vi tok turen gjennom en pinjeskog. Selv om det nesten var høysesong var det ikke overbefolket på stranda, bortsett fra på søndagene da det var masse folk. Havet var badevennlig og klart, men dog ikke så klart som lenger nord på øya. Maten var god og spesielt kan anbefales Nettuno og Machiavello. Det var ellers en del støy i byen og vi våknet ofte tidlig opp av anleggs aktivitet. Det var også støy ved hotellet av innlasting av varer til butikk, musikk og tivoli.

På vår kjøretur fra Alghero dekket vi nesten hele kystlinjen nordover og langs ned mot Costa Smeralda. Vi overnattet i Santa Teresa Di Gallura og Lu Bagnu v/Castelsardo i tillegg til Alghero på hjemturen. Santa Teresa var en veldig flott, liten by med intime gater og ”marked” hver kveld. Om sommeren stiger antall innbyggere fra ca 5500 til ca 50 000. Lu Bagnu ligger ca 3 km sør for Castelsardo. Castelsardo var også en flott by som nærmest vokser seg opp fra en klippe. Turen opp på borgen er absolutt verdt å ta med seg. Fantastisk utsikt.

Maten på turen var veldig god. Prisnivået er i nærheten av norsk standard, men maten er bedre. Der vi i Norge bruker fedigmat eller varmer opp i mikroovn er det vårt inntrykk at italienerne gjør det med kvalitet. En ting som kaffe, kaffe latte og cappucino lages med flid og omtanke! På hotellet i Santa Teresa – Hotell Moresco – testet vi ut halvpensjon. Der kunne vi velge om vi ville ha lunsj elle middag i tilegg til frokosten. Vi landet på 4 kvelder med 4 retters. En god erfaring der vi fikk testet ut mat vi ellers ikke ville ha bestilt. Det var også såpass variasjon at vi ikke rakk å bli lei av maten. I Lu Bagnu spiste vi veldig god sjømat på restarant Da Ugo. Vi fikk med masse ”verktøy” for å klare å spise all maten fra krepsene, rekene etc. Hvis vi noen gang senere er i dette området skal vi tilbake til denne restauranten. Frokosten var grei og av typisk italiensk/mellomeuropeisk kaliber. Den siste dagen på hotell Alma i Alghero hadde vi et veldig bra utvalg med tanke på frokost. På turen drakk vi bare lokal vin og ble vel ikke skuffet en eneste gang! Når jeg kommer hjem skal jeg ta kontakt med min bekjent på Vinmonopolet for å få de til å importere vin fra Sella & Mosca, Sardinia som er en av Italias største vinprodusenter. Hotell Moresco var et sjarmerende hotell og vi ble tatt vel imot og forevist rommet. Også her var det noe støy da det 2 kvelder var beachparty på stranden like ved. At dette oppfattes som bråk tyder vel bare på at en begynner å bli gammel ( slapp av; dette er ikke noen innrømmelse). I Lu Bagnu lå vi på hotell Rosa dei venti. Et helt greit hotell, nytt og rent. Dette var det eneste hotellet hvor vi ikke hadde veranda.

Etter å ha fartet rundt litt på øya har vi fått bra oversikt over kvaliteten på strendene og vannet. Vannet var kjempeklart ved Santa Teresa og sørøstover. Vannet var også veldig klart oppe på den kjente La Pelosa stranda ved Stintino. Der spilte de inn en scene i en James Bond film. Det var rent, ryddig og ordnede parkeringsforhold ved La Pelosa stranda.Vi har knapt sett så klart vann tidligere på våre turer som vi så i løpet av oppholdet på Sardinia. Mange plasser var det fantastiske snorkleforhold. Vest for Santa Teresa var det en del bølger, mens det i Santa Teresa og sørøstover var roligere badeforhold. Sindre trivdes veldig godt med å bade i bølgene og var vanskelig å få på land. I Lu Bagnu hadde vi en episode der 2 gutter kom litt langt ut og ble hentet inn av faren. Rita fulgte med på situasjonen og mente de hadde høvelig kontroll. Det ble trykket på en alarmknapp og en badevakt kom og fikk alle badende på land. Det var en avventende stemning, men samtidig var alle opptatt av hva som hadde skjedd. Vi gikk fra stranden og oppfattet at det hadde gått bra for de involverte. Sindre og jeg hadde en fotballtrening senere om ettermiddagen og da så vi et helikopter som tydeligvis drev med søk. På restaurant Da Ugo senere på kvelden sa de at en mann var savnet. Heldigvis fikk vi vite dagen etter at det hadde vært falsk alarm. Men det er helt klart at en skal respekt for bølgene. Det er mye krefter i sving.

Veiene på Sardinia der vi kjørte var gode. Skiltningen av veiene var en tanke bedre på østsiden av øya. Det var mange 30 og 50 km fartsgrenser som ”ingen” så ut til å overholde.

Til å være høysesong var det relativt lite folk på hotellene når vi kjørte rundt. Men på strendene var det nok av folk uten at det var plagsomt. På vår kjøretur nord på øya observerte vi bare nordmenn ved en anledning, 4 damer på en strand utenfor Santa Teresa.

Det ble en del fotball på turen. Litt på stranden og ellers på baner av vekslende kvalitet. På stranda brukte Sindre og jeg å holde en plastball i lufta ved å sentre til hverandre. Jeg holdt på å ta ei lita jenta på halvspretten da vi skulle prøve å ta en rekord. Vi hadde ved en anledning en landskamp mot 2 italienske gutter på rundt 13 år, Matteo og Daniele. Den ene gutten var en kjempekar, mens den andre karen var merkelig usympatisk i sin spillestil og væremåte. Han brukte armer og ben og ingenting var frispark. Sånn sett våknet konkurranseinstinktet. Barnslig eller ikke; det var godt å sette de på plass. Ellers fikk jeg litt trening på italiensken. Det tok dog litt tid før jeg skjønte at de ville ha med offside etter en stund. På de rene turiststedene kunne de litt engelsk selv om de var begrensede. Men jeg jo praktisert litt på italiensken. Etter en fotballtrening kom en italiensk fridrettstrener bort til oss og ga Sindre positive tilbakemeldinger. Vi hadde en lang og meningsfylt samtale. Vel, vi forstod hverandre litt! Jeg klarte også å bestille rom på telefon til et hotell i Lu Bagnu der resepsjonisten  bare kunne italiensk. Snart klar for større oppgaver?

Vi traff tidlig en strandselger, Osman, fra Senegal som hos oss bare gikk under navnet Senegal. Han hadde tydeligvis en strategi med å kjenne igjen folk og gjøre seg til kjenne. Han  var en grei kar og på ingen måte påtrengende rent salgsmessig. Han henvendte seg mye til Sindre og forklarte bl a viktigheten av å kunne snakke engelsk. Sindre var veldig opptatt av ”Senegal” og etter en ukes på tur nord på øye sa Senegal ”hello Sandra” da han så Sindre igjen. Det er så nært at det må vi godta. Ellers spilte vi litt fotball med irske Barry og hans sønn Connor (4 år) på stranda. Ved en anledning hadde vi med en italiensk gutt på 5 år som het Elliseo, men han hadde en spillestil som minnet om Gattuso så det var bare det vi kalte han. Når han skjøt var ingen rundt som lå og slappet av på stranda trygge.

På tilbaketuren til Alghero kjørte vi innom Capo Caccia og gikk ned de 658 trappetrinnene ned til grotten ”Nettuno”. Dette var egentlig en tosidig opplevelse. Grotta var egentlig veldig spektakulær der resultatet av millioner av års ”arbeid” kom til syne. Inne i grotten var det dårlig med skilting og guidingen var vanskelig å høre enten det var på engelsk eller italiensk. For oss tre kostet det hele 25 euro å komme inn i grotten. Vær oppmerksom på at hvis en kjøper ”grottetur” med båt fra Alghero kommer inngangspengene i tillegg.Sardinia var absolutt et positivt bekjentskap som vi kan tenke oss å dra tilbake til.

This entry was posted on Tuesday, July 31st, 2007 at 8:49 am and is filed under Tidligere Turer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. Both comments and pings are currently closed.