Ambisjonene blant spillere, foreldre og trenere er svært varierende i barne- og ungdomsfotballen og slik må det være nedover i årsklassene. I barnefotballen blir en ofte møtt med argumenter med at det “bare skal være gøy”. Jeg mener det ofte ikke er noe motsetningsforhold mellom det å ha det gøy og det å ha et opplegg rundt barna. Som trener for 10-11 åringer ønsker jeg å gjøre litt mer ut av det enn å være en slags “barnevakt” den tiden vi trener. I en kommentar i en avis i distriktet trakk en journalist frem et negativt eksempel på at selv de yngste Glimt spillerne hadde full fokus på spillet og var konsentrerte etc. Etter min mening er det ikke noe misforhold mellom det å spille god fotball, ha fokus og ha det gøy på banen. I breddeformelen i barnefotballen fra Norges Fotballforbund heter det; Trygghet + mestring = trivsel!
I barne- og ungdomsfotballen kjøres det ofte en blåkopi på forskjellige områder fra sesong til sesong. På mange områder fungerer dette bra, mens det på andre områder kunne være ønskelig med noen refleksjoner og diskusjoner om hvordan vi best kan legge forholdene til rette for spillerne. Dette kan være områder som banestørrelse og antall spillere på hvert lag, lagstruktur (dvs utvisking av dagens laginndeling), treningsopplegg, seriesystem, turneringer, uttak av første lag, trenerkompetanse etc. Jeg skal ikke gå i dybden på disse områdene i denne artikkelen, men det kan være verdt å tenke på at noe kan gjøres bedre selv om det bestandig har blitt gjort på en bestemt måte.
Norges Fotballforbund hadde i fjor en kampanje der de satte fokus på smålagsspill for å øke og forbedre fotballaktivitetene for barn og unge. Den beste måten for å få dette til på er ved å fokusere på smålagsspill. Med smålagsspill menes primært fotballspill 5 mot 5 inkludert keeper, 4 mot 4, eller 3 mot 3 med eller uten keepere. Dette var et fornuftig tiltak fra Forbundet. Det er å håpe på at fokuset holdes oppe. Det er dessverre en tendens til at det spilles med for mange spillere på hvert lag i forhold til banestørrelsen både i turneringer og seriespill. Sjarmen med “klyngefotball” vil til en viss grad være tilstede for 6-åringer, men vil forsvinne ettersom spillerne blir eldre. På dette området må vi voksne, trenere og arrangører av turneringer etc., bli flinkere til å legge forholdene bedre til rette for alderbestemt fotball. I mange tilfeller er det argumentet om å aktivisere flere spillere som gjør at det spilles med for mange på banen samtidig. For spillere som trener pasningsspill blir dette umulig på et overbefolket område. Resultatet blir fotballkamper som preges av lange klareringer mot motstanderens mål. Vi bør stimulere spillerne til mye kortpasningsspill langs bakken.
Det er viktig at det er lov å gjøre feil. Her må trenerne tenke mer på spillernes utvikling enn på resultatet i kampen! Dessverre er det ofte ikke slik! Spillerne vil ikke utvikle pasningsferdigheter hvis det ikke er tillatt å feile og å miste ballen. De vil heller ikke utvikle pasningsferdigheter hvis det er for trangt for å få til pasningsspill. Spillerne må også våge mer for å utvikle seg. Et godt pasningsspill med god bevegelse er en forutsetning for å lykkes.
Noen blir gode fotballspillere uten noe rammeverk – nærmest på tross av alt. Noe som kjennetegner spillere som blir gode er at de har ildsjeler rundt seg i form av trener og/eller foreldre etc. Svært få blir gode med “likegyldige” folk rundt seg. Det er svært få foreldre som uttaler at de har sportslige ambisjoner på sine barns vegne. Det er kanskje mer stuerent å uttale seg om ambisjonene på sine barns vegne i yrkeslivet. Det er dog ikke umiddelbart positivt å leve ut seg selv gjennom sine barn og få sine barn til å klare det en selv aldri klarte. Det er imidlertid ikke negativt å være engasjert, oppmuntre og legge forholdene til rette for barn som ønsker å utøve sin idrett. Dette må selvfølgelig gjøres i forhold til barnets interesser. Det er mange idrettstopper som takker sine foreldre for deres engasjement opp gjennom oppveksten. Mange av disse foreldrene hadde kanskje ikke ambisjoner på barnets vegne, men de la forholdene til rette. Faren til Kjetil Andre Aamodt, Finn Aamodt, er vel en som kan sies å ha hatt ambisjoner på sin gutts vegne. Kjetil Andre spilte også fotball og et år hadde han mast seg på å få være med på juleturneringen i Ekeberghallen. Kjetil Andre ble sluppet av ved Ekeberghallen, mens Finn Aamodt og søsteren til Kjetil Andre skulle til Kolsåsbakken for å trene alpint. I det Kjetil Andre forlot bilen så faren hans alvorlig på han og sa: “Tenk på dette når du taper et OL-gull med noen hundredeler – det at du ikke fikk trent på ski denne dagen! Men kos deg på juleturneringa!”. Sitatet er hentet fra biografien om Kjetil Andre Aamodt – “Den neste er den beste”. Selv om jeg ikke er helt ferdig med boka kan den anbefales. Boka gir ikke noe fasitsvar, men er en interessant historie om veien til toppen for en av tidenes beste alpinister. Jeg avslutter med Aamodts treningsfilosofi; “Den vinner mest, som kjenner den største idrettsgleden, trener mest og best – og er villig til å gi avkall på litt kortsiktig trivsel for å få et enda mer meningsfylt liv”.
Ha en fin sesong på alle måter!