Reise- og Fritidsklubben:
Motto: You never know!!!!
Sjansereiser AS
Møtereferat:
Sted: Leeds, Manchester
Dato: 1-4. februar 2002
Av og til tilstede: Lasse M, Lasse T, Olve og Kjell-Hugo.
Reisen gikk utrolig nok (against all odds) bra. Bortsett fra bagasjen til Kjell-Hugo som ble borte på veien og ikke var på hotellet før på kvelden.
Vi startet friskt opp med omvisning på Old Trafford. Mannen som kjørte omvisningen var visst pålagt å si ”Sir Alex” minst 40 ganger!! Ellers satt jeg igjen med følelsen av at det meste var for lite på OT, bortsett fra banen og tilskuerkapasiteten. Det var i hvert fall utrolig mye som skulle bygges ut, presserom, garderober, players longue etc.
På tur ut å spise gikk jeg sakte forbi en uteplass med to vakter, hvorpå han pekte på et skilt å sa; ”no jeans”!! Javel! Da ante det meg at jeg måtte kjøpe meg en bukse for å ha mulighet til å komme meg ut i England.
Vi fant ei italiensk sjappe, studerte menyen , tenkte litt og gikk ut. Vi fant ut at vi var sulten på kjøtt. Vi ble anbefalt en plass som het ”Gaucho”, en spiseplass med venting må jo være bra, tenkte vi. Vi slo i hjel tiden med noen pints og dype samtaler (deler av gruppen!). Etter hvert fikk vi bord og maten smakte aldeles utmerket, med en starters ”of course”. Fikk litt kontakt med nabobordet, men det viste seg etter hvert at han nærmeste bare grøvlet, så kontakten ble straks brutt. Men Møller viste talent i basket da han nesten traff munnen til ei dame ved nabobordet med chips!!
Så var det Manchester by night! Vi prøvde å komme oss inn på en plass med gjesteliste, men selv om vi la frem all vår sjarm (muligens for lite) var det ikke nok. Vi fant en bra plass med bra liv.
Lørdag og kampdag! Karlsen og ego spiste en ”english breakfast” på en fish and chips sjappe, meget godt. Det bedagelige ”ekteparet” Møller/Solli måtte slappe av litt lenger. Vi dro innom en butikk å kjøpte noe som ble gjenglemt i Norge, bl a sikret jeg meg en ”cubus-nattklubbukse”.
Drosje til en pub nær OT. Inne på puben traff vi Solskjær – ”lookalike” -. Veldig lik, men ca 10-15 cm høyere. Se og hør hadde en reportasje om Tønsberg-gutten som lignet på Solskjær. Vi prøvde selvfølgelig å komme med på reportasjen, men reporteren kjente ikke sin besøkelsestid.
På stadion hadde vi veldig gode plasser, midt på banen høyt oppe. Det var faktisk en bra fotballkamp, spesielt for Karlsen. Etter 4-1 til pause var det naturlig at kampen datt noen karakterer. Selv fra en såpass stor stadion som OT gikk det raskere å komme ut enn fra f eks Aspmyra. Okey stemning, men heller ikke noe mer tatt i betraktning av at det var 67 tusen tilskuere. Men Sunderland-supporterne var det mye liv i så lenge de var med i kampen ( men det var jo ikke så veldig lenge).
Vi tok t-banen (the Tramp) til sentrum. På verdensvants vis forserte vi raskt den lange køen. Etter å ha dratt til hotellet for å hente bagasjen, bar det rett til togstasjonen. Mine kamerater klaget på byen Leeds ikke var nevnt på skiltene. Har de komplekser, eller?
ENDELIG ”hjemme” i Leeds etter alle disse årene. Jeg merket med en gang at kjemien med byen stemte godt. Hotellet lå bare 2-3 minutter fra togstasjonen. Litt skeptisk til hotellet da vi måtte lete etter resepsjonen, som lå i 3. etasje, men hotellet var greit nok.
Vi dro raskt ut på byen (disse gutta kaster ikke bort tida på hotellrommet). Det var ganske ”varmt” i Leeds og det slo oss at de fleste damene gikk rundt med bare skuldre! Det tok ikke lang tid før Olve og Lasse M erklærte seg for Leeds-supportere, men understreket samtidig at det gjaldt byen og ikke klubben. Javel, men ting henger sammen mener jo jeg!
Da vi gikk rundt i byen så vi mange fulle uteplasser, men vi skulle spise først og ble anbefalt ”Est Est” av en dørvakt. Det var virkelig en trendy spiseplass i kombinasjon med en bar, lyst og trivelig. Vi måtte vente på bord, men vi ventet gjerne. Etter en time ble vi tildelt et rundt bord i et hjørne. Karlsen og ego kom først og vi satte slik at vi hadde utsikt over lokalet. Møller/Solli måtte sitte med ryggen mot lokalet, som bestod av 85% damer! For å si det slik fikk de straks vridd stolene sine. Som det ble sagt så fornuftig av en av oss; ”ut i Europa for å bli sulten,………….hjem å bli mett”! Meget god mat/vin! En av kelnerne sa at Leeds var nr. one i England for tiden når det gjaldt uteliv. Han anbefalte oss ”Tiger Tiger”. Det er kanskje in med tolikeordsnavn!! (Tiger Tiger, Est Est!). Vel fremme ble Karlsen,Møller og Solli nektet adgang pga ikke rett påkledning, mens ”Kveldens best kledde”, Tjønnøy”, bare kunne spasere rett inn. De andre måtte slukøret gå tilbake til hotellet for å finne frem finskjorta. Inne på Tiger Tiger var det masse plasser med forskjellig interiør som man kunne dra innom. Vi lurte på om Lasse ville kalle sin tilkommende sønn for ”Tiger Tiger”. Etterpå var det dags å legge seg å lade opp til kamp.
Søndag og kampdag. Tidlig opp, dusj, på med Leeds-drakt, lette uttøyninger og klar til kamp. Frokost på rommet og tidlig opp til stadion ettersom kampen begynte såpass tidlig som kl 12. Prøvde å bytte til oss billetter blant Leeds-supporterne ettersom det viste seg at de gode kampbillettene var midt blant the enemy, Liverpool-supporterne. En såkalt ”supervicer” ble tilkalt, og han var veldig behjelpelig uten at han klarte å hjelpe oss (Lasse M og ego). Karlsen/Solli var visstnok strålende fornøyd med å sitte blant Liverpool-supporterne. Lasse og jeg gikk en runde for å sjekke muligheten for å få tak i andre billetter. Jeg hadde jo selvfølgelig Leeds-drakt på meg, men det ingen mulighet til å slippe inn med den, ikke det at jeg ville ha tatt sjansen heller. Jeg måtte heller ikke klappe eller synge for Leeds. Da ville jeg provosere såpass at det kunne bli en knyttneve i bakhodet. Fantastisk, endelig på ER uten mulighet til å støtte laget. Jeg tenkte jeg kunne benytte meg av Solli sin røyketeori; hvis man setter seg på et røykebord vil det bli mindre røyk i lokalet. Hvis jeg satt på et Liverpool-sete, ville det bli en mindre som klappet for Liverpool Etter hvert gikk vi inn på stadion. Pubene rundt Elland Road var forresten stengt fordi det var en såkalt ”high risc” kamp. Ikke for det, det er ikke så ofte det frister med øl før kirketid på søndag.
Da vi kom inn på stadion sto Olve og Kjell-Hugo å pratet med en fra Aftenposten og en fra TV2. Mye ekspertise samlet på en plass tenkte de vel, men hvor feil kan en ta! Carsten fra TV2 var flau over hvor mye han hadde betalt for billetten og ville nesten ikke ut med det; 100£ hadde han betalt. Da sa vi; slapp av, det er jo en rasende billig pris. Selv betalte vi 118£! Det var tydelig at vi var midt blant Liverpool-rampen. De var engasjerte rundt oss, like før kampen begynte ble et engelsk flagg rullet over oss og de sang rundt oss; ”you`ll never walk alone”. Mer alene har jeg sjelden følt meg. Skulle dette flagget være lenge oppe, tenkte jeg. Men heldigvis ble flagget tatt ned. Vi hadde jo sitteplasser, men vi sto like mye som vi satt. Kampen skal jeg ikke si så mye om. Liverpool skoret etter 17. min på et selvmål. Bra stemning på stadion, spesielt blant Liverpool-supporterne. Journalisten (Trond Ivar Longva) satt faktisk sammen med oss under kampen. En kar fra Hammerfest med ”nordnorsk humor”. I pausen var vi i kontakt med en supervicer og det lykkes oss (Lasse M og ego) å få byttet billettene med to Liverpool-supportere som satt sammen med Leeds folket. Endelig blant sine egne, men det skulle ikke bli så mye å juble eller å synge over. Vi hadde bra oversikt over Liverpool-supporterne og det formelig kokte der når de skoret.
Karlsen var ovenpå etter kampen! Hadde han konvertert?
Litt avslapping, så av gårde mot Lorimers pub. På tur dit, på en annen pub, traff vi faktisk de to Liverpool supporterne som vi byttet billetter med. De var naturlig nok veldig fornøyde. Her skulle jeg bedt om et mellomlegg! De var fra Dublin og hadde reist for å se Liverpool.
På ”The Commercial in” satt det en del betuttede norske Leeds-supportere.
To var fra Lødingen og en av de hadde vært i militæret sammen med Petter. Etter en stund ble det litt allsang av kjente gamle Leeds-slagere. Lorimer var ikke der, så vi måtte nøye oss med et bilde av han på veggen.
På kvelden dro vi på en indisk restaurant sammen med de to fra Lødingen og Trond Ivar fra Aftenposten. Vi kan vel si at det var et ganske frittalende forsamling, og det var noen fine historier. Alle langt over kanten, bl a hadde en av de fra Lødingen hatt en samtale med en gammel lokal mann. Den gamle mannen som snart var ”ferdig” med livet hadde tre råd til den litt mer unge mannen; ”pul, pul, pul”!!
Vi dro en tur på Tiger Tiger, men det var ikke samme trykket som dagen før for å si det slik (tomt). Vi ble anbefalt en plass som het ”Winston”, og vi tok drosje dit. Det var en plass med ringeklokke, og da ringte det ei bjelle hos oss og vi dro til hotellet (Mariott Hotel) der de andre bodde.
Karlsen og jeg sto tidlig opp for å dra på omvisning på Elland Road, mens ”ekteparet” ville sove litt lenger. På ER så det ut som det hadde vært fest dagen før, og det hadde det jo. Det var en hel forsamling av irlendere på omvisningen. Omvisningen ble foretatt av John Mcclelland, en tidligere landslagsspiller for Nord Irland. Etter tre kvarter måtte hele gruppen dra, og det var bare Karlsen, meg selv og ei dame som studerte i England + John sin lille sønn på 7 år. Da fikk vi veldig bra service. Vi fikk ta saker og ting ut av skapene som de vanligvis ikke åpnet. John var en veldig grei kar, men det trakk litt ned at han var mest opptatt av å fortelle om egen karriere. Men på den annen side ville vel jeg gjort det samme, f eks ville en omvisning på Aspmyra vært mye preget av Lasse Tjønnøy.
Hjemreisen gikk greit. På taxfree-butikken i Manchester var det noen offensive selgere i parfymeavdelingen som lurte på om vi ikke skulle kjøpe noe til kjærestene våre. Olve sa at ikke hadde noen. Da sa ekspeditrisen ganske slagferdig; ”Maybe you should do something with yourself”?
Lasse Tjønnøy
Referent
Økonomisk uansvarlig (faktura vil bli sendt!)